Rabbit-Proof Fence: True Story, Length, and Where to See It

Kan et kaningjerde bli et symbol på en hel nasjons urett? Svaret finner vi i Western Australia, der Rabbit-Proof Fence – et 1 834 km langt nett-gjerde bygget mellom 1901 og 1907 for å stoppe en kaninplage – i dag er uløselig knyttet til historien om tre aboriginske jenter som i 1931 rømte fra en statlig bosetning og fulgte gjerdet hjem. Denne artikkelen skiller mellom gjerdets fysiske historie, filmen Rabbit-Proof Fence (2002) og den dokumenterte flukten til Molly Craig, Daisy Kadibil og Gracie Fields, slik den er beskrevet av State Library of Western Australia.

Sist kontrollert: 2026-06-26

What is it?: A barrier built to contain rabbit plagues in Australia · Location: Western Australia, running from north to south · Construction detail: Rabbit netting buried 15 cm deep, with barbed wire · Film inspiration: Based on the true story of Molly Craig, Daisy Kadibil, and Gracie Fields · Year of journey: 1931 (implied by real events) · Current status: Portions still exist; maintained by state authorities

«Construction of the Number 1 Rabbit Proof Fence began in 1901. It stretched 1834 kilometres from the south coast to the northwest coast, along a line north of Burracoppin.»

State Library of Western Australia

Er Rabbit-Proof Fence en ekte ting?

Ja, gjerdet er fullstendig ekte. Den såkalte No. 1 Rabbit Proof Fence ble bygget mellom 1901 og 1907 i Western Australia, som svar på en eksplosiv kaninplage. Kaniner ble først introdusert til Australia av europeiske bosettere, og problemet eskalerte dramatisk etter at nybyggeren Thomas Austin slapp ut 24 kaniner i Victoria i 1859 – en handling som ifølge Breaking the Cycle bidro til enorme landbruksødeleggelser.

Når ble gjerdet bygget?

En kongelig kommisjon om «the Rabbit Question» ble nedsatt i februar 1901 og anbefalte byggingen av en lang barriere. Byggingen av No. 1 Fence startet samme år, og sto ferdig rundt 1907. Gjerdet var da verdens lengste sammenhengende gjerde, med en lengde på omtrent 1 834 kilometer, ifølge State Library of Western Australia.

Det fantes faktisk tre hovedgjerder i Western Australia – No. 1, No. 2 og No. 3 Rabbit Proof Fence – med en samlet lengde på rundt 3 256 km. Men det er No. 1 Fence som har blitt mest kjent, både som infrastruktur og som symbol.

Hvorfor ble det bygget?

Formålet var å stoppe kaninens vestover-spredning. Gjerdet ble konstruert med kaninnetting som ble gravd 15 cm ned i bakken, med piggtråd over, for å hindre kaniner i å grave seg under. Men som Breaking the Cycle påpeker, var gjerdet bare delvis effektivt: kaniner brøt gjennom No. 1 Fence allerede rundt 1902, før gjerdet var fullført. Til slutt ble biologisk kontroll med myxomatose en viktigere metode for å redusere bestanden.

Hvor langt er gjerdet?

No. 1 Rabbit Proof Fence strekker seg omtrent 1 834 km (1 600 km i de mest siterte kildene, avhengig av måling). Det går fra sørkysten av Western Australia til nordvestkysten, langs en linje nord for Burracoppin.

«The events explored in Rabbit-Proof Fence take place in 1931, 26 years after the introduction of the Western Australian Aborigines Act under which all Aboriginal people were made ‘wards of the state’, with the ‘Chief Protector of Aborigines’ becoming their legal guardian.»

ACMI education guide

Hva dette betyr: Gjerdet er både et fysisk bevis på Australias kamp mot en økologisk trussel og et historisk dokument på en politikk som skulle få fatale konsekvenser for urfolksfamilier.

Hva skjedde med jentene i Rabbit-Proof Fence?

Dette er kjernen i både boken og filmen. I 1931 ble tre aboriginske jenter – Molly Craig (14 år), Daisy Kadibil (8 år) og Gracie Fields (10 år) – fjernet fra familiene sine i Jigalong, en avsidesliggende bosetning langs rabbit-proof fence, og sendt til Moore River Native Settlement. Dette var en statlig institusjon som var en del av Australias assimileringspolitikk, formalisert gjennom Western Australian Aborigines Act 1905, som gjorde alle aboriginere til «wards of the state» under Chief Protector of Aborigines.

Ifølge ACMI rømte jentene fra Moore River og fulgte rabbit-proof fence i omtrent ni uker for å komme hjem til Jigalong – en reise på omtrent 1 500–1 600 km gjennom ødemarken.

Hvem var de tre jentene?

Molly Craig var den eldste og ledet flukten. Daisy Kadibil var hennes lillesøster, og Gracie Fields var kusinen deres. Boken Follow the Rabbit-Proof Fence (1996) ble skrevet av Doris Pilkington Garimara – datteren til Molly Craig – og skildrer den faktiske flukten. Filmen fra 2002, regissert av Phillip Noyce, er en dramatisering «loosely based» på denne boken, ifølge Wikipedia.

Hvor langt gikk Molly Craig?

Den eksakte distansen er ikke helt entydig dokumentert, men både filmen og de fleste historiske kilder anslår en reise på omtrent 1 500–1 600 km over ni uker. Jentene fulgte rabbit-proof fence som en fysisk veiviser, men de må også ha krysset terreng utenfor gjerdelinjen. Noen historikere har påpekt at ruten i filmen kan være en forenkling.

Hva skjedde med Daisy Kadibil?

Daisy Kadibil levde et langt liv og døde i 2018. Hun var den siste av de tre jentene som gikk bort. Molly Craig døde i 2004. Gracie Fields’ skjebne etter flukten er mindre kjent, men hun returnerte ikke til Jigalong og ble værende i Moore River-området.

Hva dette betyr: Historien om jentene er ikke bare en spektakulær flukt – den er et konkret eksempel på statlig politikk som fjernet titusenvis av aboriginske barn fra familiene sine, kjent som Stolen Generations.

Finnes Rabbit-Proof Fence fortsatt?

Ja, betydelige deler av gjerdet står fortsatt. Spesielt i Western Australias wheatbelt (kornbelte) kan man finne bevarte strekninger. Gjerdet har imidlertid blitt ombygget og forsterket gjennom årene. I dag inngår det i State Barrier Fence, som også fungerer som en barriere mot dingoe og ville hunder, ifølge Stuff You Missed in History Class.

Hvor kan jeg se gjerdet i dag?

De mest tilgjengelige delene ligger langs veier i Western Australia, særlig nord for byen Burracoppin og langs linjen mot Jigalong. Myndighetene vedlikeholder deler av gjerdet, og det er mulig å kjøre til enkelte punkter. Men vær oppmerksom på at store strekninger går gjennom avsidesliggende og privat landbruksområder.

Blir gjerdet vedlikeholdt?

Ja, deler av gjerdet vedlikeholdes fortsatt av Department of Primary Industries og lokale «vermin councils». Gjerdet har en praktisk funksjon som rovdyrbarriere, noe som betyr at det blir regelmessig inspisert og reparert. Ifølge Government of Western Australia DPIRD er det fortsatt et aktivt forvaltningsverktøy.

Kart og rute

Bunnlinjen: Gjerdet er ikke et museum – det er levende infrastruktur. Men for de som ønsker å se det fysiske beviset på både en økologisk kamp og en historisk urett, finnes det fortsatt.

Hva er hovedbudskapet i Rabbit-Proof Fence?

Både boken og filmen formidler flere lag av mening. På overflaten er det en historie om overlevelse og besluttsomhet: tre unge jenter som trosser all odds for å komme hjem. Men under det ligger en langt dypere politisk og historisk kommentar om Stolen Generations – en politikk som offisielt varte fra omtrent 1905 til slutten av 1960-tallet, og som førte til at titusenvis av aboriginske og Torres Strait Islander-barn ble fjernet fra familiene sine.

Ifølge Zinn Education Project brukes filmen pedagogisk som et verktøy for å belyse urett begått mot First Nations i Australia, og den blir ofte sammenlignet med tvangsforflytting av urfolksbarn i USA (boarding schools) og Canada.

Tilknytningen til Stolen Generations

Filmen er ikke bare en historie om tre jenter – den er et bilde på en systematisk politikk. Western Australian Aborigines Act 1905 ga Chief Protector of Aborigines juridisk vergemål over alle aboriginske barn, noe som i praksis betydde at barn kunne tas fra foreldrene uten rettssak eller klageadgang. Slik ACMI understreker, er filmens handling et konkret eksempel på denne politikken.

Temaer: motstandskraft og familie

Gjerdet i seg selv blir et symbol. For kaninbekjemperne var det en barriere. For jentene ble det en veiviser hjem. Denne dobbeltheten – gjerdet som både separasjon og forbindelse – er et av de mest gripende grepene i historien. State Library of Western Australia bemerker at «The Rabbit-Proof Fence has in recent years become synonymous with the ‘Stolen Generation’ through the 2002 film».

Kritisk mottakelse

Filmen fikk bred ros for sin visuelle kraft og skuespill, men har også blitt kritisert av enkelte historikere for å dramatisere enkelte scener. Ifølge IMDb har kommentatorer påpekt at scenen der jentene blir voldelig revet bort fra mødrene sine, ikke samsvarer med samtidige dokumenter som tyder på at mødrene ble informert og ikke fysisk motsatte seg avreisen. Likevel understreker pedagogiske ressurser som Zinn Education Project at filmen er et «powerful true story of hope and survival».

Hvorfor dette betyr noe: Rabbit-Proof Fence er ikke bare en film – det er et dokument over et nasjonalt traume. Gjerdet i seg selv, som i dag står som en fysisk påminnelse, binder sammen to historier: den om kolonialismens økologiske arroganse og den om systematisk kulturell utslettelse.

«Molly and the girls — part of what would become known as Australia’s ‘Stolen Generations’ — must then elude the authorities on a dangerous 1,500 mile adventure along the rabbit-proof fence that bisects the continent and will lead them home.»

Zinn Education Project

Relatert lesning: Flukten fra Alcatraz – en annen historie om en spektakulær flukt fra en institusjon, og Call Me by Your Name – en film som også har satt dype spor i populærkulturen.